kringstadbukta.no

 

Det lille røde huset i Kringstadbukta


Jeg holdt på å rydde i kjelleren. Det var like etter at faren min døde. Det var så utrolig mange gamle ting der. Til og med tomflasker fra 50 og 60-årene. Jeg smilte og husket at vi pleide å samle flasker. Ølflasker i Kringstadbukta og spritflasker ved Mekvannet, der noen av byens drikkfeldige skjulte seg og dumpet flaskene i myra. Innerst inne i et hjørne av kjelleren stod det noen gamle flasker som hadde unngått min oppmerksomhet i over 40 år. Jeg børstet støvet av dem og la merke til at det var et papir inne den ene som også hadde korken på. Jeg fikk papiret ut. På den ene siden var det tegnet et hus som lå ved elva i Kringstadbukta. På den andre siden var det et brev. Jeg leste brevet og begynte å spørre meg rundt og snart begynte historien om et tragisk liv å ta form. En lørdag i mai tok jeg brevet og kartet med meg og gikk ned i Kringstadbukta, over elva der ingen går lengre.


Hvis du tilfeldigvis kommer til å gå der i dag, vil bare noen grå avskygninger i gresset få deg til å tenke på at det har bodd noen her engang. Bare små dumper i bakken forteller om en grunnmur og et hus. Skyggenes dal, kaller beboerne det, men en gang var denne lille gressbakken ved Mekelva fylt av lykke og forhåpninger om en fremtid. I dag er området nedvokst av Gråor og marka er mørkegrønn og brun. På den andre siden av elva har Nøttetjernene tatt over og vokst seg så store at lyset nesten ikke slipper til. Engang var det et hus her, et rødt lite hus, akkurat som i drømmen om det lille røde huset i skogen. Da jeg var liten vokste det kjempestore Morelletrær her. Og på marka foran huset vokste det kjempestore strå – eller siv – eller hva det nå het. Og ”blåserør”. 2-3 meter høye merkelige vekster som kunne kuttets opp og brukes til ”blåserør” og fylles med erter. Og store rare blomster. Det var noe med jordsmonnet og elva som rant forbi – og sola og vegetasjonen som tilpasset seg og gjorde det til et paradis. En slags underlig jungel litt utenfor Molde by. Min ”trillepike” fra barneårene, som jeg tilfeldigvis traff i voksen alder, fortalte meg litt mer om det lille røde huset.

Det var en så altfor trist historie. En historie som forteller om hvor ubønnhørlig mennesker og livet kan være. For livet kjenner ikke til begrepet rettferdighet, eller så har det en helt annen opplevelse av rettferdighet enn vi mennesker. Langs elva vokste det kjempestore Morelletrær og lengre ned vokste det et kjempestort Grantre som ble plantet da de flyttet inn. Da kommunen rev huset, sagde de ned de kjempestore Morelletrærne. Bare Granen de plantet da de flyttet inn, fikk stå. Mange år senere saget en vedhungrig nabo det ned med bygartnerens stilltiende tillatelse. Og resten kjenner vi. Paradiset er blitt til et sted de fleste går fort forbi. En sen kveld satte jeg meg ned og ”mediterte” litt over historien og all informasjonen og plutselig var jeg et helt annet sted. I Kringstadbukta like utenfor Molde by like etter krigen.


”Pappa, pappa”, kom og se. Den rødhårede gutten løp over broa og opp mot det lille røde huset.

”Pappa kom og se, jeg har fått en stor fisk”. Og pappa kommer løpende ut. Han bøyer seg forventningsfull ned, åpner armene og tar imot ham.

”Se pappa, se den store fisken”, sier gutten. Og pappa ser og forteller hvor stolt han er av gutten sin. Etter at historien er fortalt 2-3 ganger med alle detaljer, løper de inn og begynner å fortelle den til mor. Og snart er fisken mat sammen med poteter og gulrøtter.

”Vi skulle hatt flatbrød og smør, men det får komme når vi får bedre råd”, sa mor.

”Så lenge vi har hverandre, har vi ingenting å frykte”, sa far og smilte. Senere på kvelden satt de og hørte på radio. Lyden svømte ut av høyttaleren, ned langs elva og utover Kringstadbukta der noen sene badegjester fremdeles koste seg på stranda som så ut som Hawaii. Og det var Glenn Millers orkester som fant veien til alles ører og fikk dem til å føle seg som en del av en stor hyggelig verden.


De plantet det første treet samme dag som de flyttet inn. Det ble satt ned der de kysset hverandre første gangen på en sen kveldstur. Siden den kvelden hadde de vært der utallige ganger og da muligheten for å bygge et hus kom, slo de til, selv om de ikke hadde særlig med penger. Og året etter stod det lille røde huset der – midt i paradiset, omgitt av Morelletrær og høyt gress. Det var nok i det store gresset at Marius ble unnfanget en gang tidlig i 1947.


Det var en ren tilfeldighet at de møttes. Han arbeidet ved saga lengre opp i Mekelva og hadde saget av seg venstrehånden. Hun var sykepleier og ble imponert over måten han tok det på. ”Vel, jeg har fremdeles en hånd igjen”, sa han og smilte tappert. ”Hva skal du gjøre nå da”? sa hun engstelig. ”Jeg kan jo begynne med å vinke farvel til lykken med den andre hånden”. Fra det øyeblikk var hun solgt. Saga ble lagt ned og han fikk ingen erstatning. Det er bare sånt som skjer, sa kommunenes representant. Men en kar som vil, gjør det han kan og snart arbeidet han på kaia. Å bære store tunge ting krever ikke 10 fingre. Hver søndag tok han henne med ned i Kringstadbukta. Der badet de i sjøen og koste seg i sanda. Han viste henne Mekelva som snodde seg umerkelig fra badestranda og opp gjennom skogen. Det var ørret der og innimellom også en laks eller to som hadde forvillet seg opp i en altfor liten elv.


”Tenk om vi kunne bygge et hus her”, sa han og smilte. Hun så på ham. ”Et hus”? ”Hvordan skal vi klare det”? ”Vel, jeg har noen sparepenger og vet du hva”? Han tok rundt henne, løftet henne opp og virvlet henne rundt. ”Møller har gitt oss en tomt som takk for innsatsen på saga og skaden så vi kan bygge – akkurat her”. De gikk rundt og rundt og rundt og så seg om i det høye gresset, snart hadde de merket av området og fått oversikt. ”Jo, her skal vi bo”, ropte hun høyt og begynte å synge. Han smilte og tok henne inntil seg. Det var slik en underlig følelse som tok ham. Hun var så god å holde rundt, hun duftet så godt og kyssene hennes fikk ham til å glemme alt det vonde og triste og drømme om lykken. Hun hadde hareskår, men kanskje det nettopp var derfor kyssene hennes smakte så godt, tenkte han?


De likte seg ikke så godt i byen. En mann med bare en hånd og en kvinne med hareskår var ikke det Molde by ønsket seg mer av. Bare gamle Møller var innom innimellom for å se hvordan det gikk.


Det var en fantastisk sommer. Våren hadde kommet tidlig og alt bare blomstret. Elva gikk ganske høy hele tiden på grunn av natteregn og de vandret rundt i Kringstadbukta både natt og dag. Fisken var på bet og krabbene kom krypende opp langs bergene senhøstes. De spiste fisk, moreller, nyper, poteter og gulrøtter fra egen åker og gledet seg til våren.


”Kjenner du – han sparker”? sa hun og la hånden hans på magen sin. ”Ja, men hvorfor tror du det er en gutt”? svarer han. ”Jeg kjenner det på meg og han blir ganske lik deg”, sa hun og lo.


”Jeg skulle ønske de holdt opp å gråte”, sa en irritert sykepleier. Overlegen som overhørte samtalen, irettesatte henne og sa: ”For din skyld håper jeg at de gråter seg ferdige her og nå”. Foreldre flest håper at barna deres skal arve de beste egenskapene, men innimellom går det annerledes og således ble lille Marius født med pappas røde hår og mammas hareskår.


Marius elsket Kringstadbukta. Snart tumlet han rundt langs elva og ned til sjøen. Martin holdt øye med ham, men visste at det ikke var noe farlig der – elva endte i et delta og strømmen var aldri stri nok til å true et lite barn, i hvert fall ikke en kjernesunn gutt som Marius. Om søndagene plantet Martin trær. Det var hans hobby. Lerk på gressbakken på nordsiden av elva og furuer overalt. Og sakte, men sikkert gjenvant Kringstadbukta sin prakt. I løpet av få år var tyskernes herjinger og bebyggelse skjult av en gryende furuskog. Hver dag gikk de tur langs veien helt bort til Cap Clara. Gamle Hustad var ikke så glad for at folk gikk på området hans, men stilltiende lot han dem gå der. Alle andre ble jaget vekk.


Det andre året var ikke så lett. Hun gråt da hun kom hjem fra sykehuset. ”Helene Harefrøken glad og lett” hikstet hun. Han tok henne inntil seg og sa: ”Jeg er så glad i deg – Marie – ikke bry deg om det”. Hun så på ham og sa: ”Å Martin”, tenk om jeg ikke hadde truffet deg, hva skulle det blitt av meg da”? ”Så så – du er nok i deg selv, det er jeg som skal være glad, for hvem vil vel ha en enarmet banditt til ektefelle”. Og så lo de og holdt hardt rundt hverandre. Årene gikk og de ble vant til blikkene fra moldensere som absolutt trengte noe annet å snakke om enn sine egne problemer.


Og livet i Kringstadbukta var godt. Potetene vokste seg kjempestore og uansett hva de plantet så ble det noe av det. Selv underlige og sjeldne trær Martin fikk tak i trivdes. Og i elva koste både bekk- og sjøørret seg helt til de havnet på spisebordet i det lille røde huset.


Så kom den første skoledagen. Martin fulgte Marius og la straks merke til blikkene. Rødt hår og Hareskår. Han snakket med en av lærerne som lovte å holde et øye med Marius.

”Hvordan skal det gå med oss”, sa Marie fortvilet en kveld. ”Han gråter ennå”. En elev fra fjerde klasse hadde tatt tak i Marius og holdt ham opp for alle de andre elevene på skoleplassen. Det verste var at Marius ikke sa noe, bare lot seg holde mens fjerdeklassingen ropte: ”Levende hare til salgs”, mens de andre elevene lo og lo.


Marius begynte å skulke. I begynnelsen gikk det greit, han fortalte at alt var i orden hjemme og flere lærere var liksom så forståelsesfulle at de lot det skje. Hva gjorde han, når han skulket? Jeg husket plutselig den gangen vi samlet flasker i myra oppe ved Mekvannet. I en av flaskene lå det et brev, som jeg leste for flere år siden, men som først nå gav mening. Det var fra myra ved Mekvannet flasken kom fra. Brevet var skrevet på et grovt brunt ark med en grov blå blyant. ”Marius heter jei   jei like mei her  ingen like mei   jei er dålig  hareskår  vorfor like di ikke mei  mamma og pappa snill              jeg bada i meken   det var gått             jei har ikke lyst å gå hjem   mamma å pappa er så lei sei   jei . .. .”. Resten av budskapet var borte.


Det var i 1957, tre år før jeg kom til Kringstadbukta at det kom kjørende en stor sort bil helt ned til der bommen står i dag. Ut kommer 3 alvorlige menn.

De ser seg om. Den ene tenner en sigarett. De ser på hverandre. ”Det er rett og slett for jævlig”, sier den ene. De andre nikker. Det har blåst opp og stormen hyler i trærne. De går nedover og tar stien mot broa. De går over, men stopper midtveis – akkurat som om de vegrer seg. Det er høy vannføring. På den andre siden er det roligere, stormen får aldri tak her. Det er ettermiddag ved firetiden i Kringstadbukta, verdens mest uinteressante sted for menn i sorte frakker. Det lyder musikk fra det lille røde huset. Glenn Miller hvisker den ene av dem. De banker på døren.


Marie åpner og ser på dem. ”Har han gjort noe? Han har ikke kommet hjem ennå? Martin kom”, sier hun engstelig. Den ene mannen hikster plutselig og tar seg for munnen. Marie ser skrekkslagent en tåre presse seg frem i øyekroken hans. ”Marius”? Bare den ene av dem klarer å holde seg alvorlig, men inne i seg kjemper han med følelsene. Han lar de andre to gå sin vei og kommer inn i stuen. Martin og Marie er engstelige. Har Marius gjort noe fælt? Han løfter hendene for å liksom begynne å si noe, men i samme øyeblikk faller de ned i fanget. Han ber om en kopp kaffe og får det.


”Marius er død”, sier Martin plutselig. ”Ja”, sier presten stille. Marie kaster seg ned på gulvet og strigråter. Martin og presten sitter stille i nesten 10 minutter og ser på hverandre. Aldri har han noen gang sett livet i øynene på denne måten. Vekk med all høflighet, vekk med unnskyldninger, vekk med snikk-snakk. Tilbake er kun det han engang lærte var guds vesen – livet på godt og vondt, men han hadde aldri trodd at hans gjerning skulle føre ham hit – en stormtung kveld i Kringstadbukta. Han kjente det snøre seg sammen i magen, men holdt blikkontakten. Det verste gjenstod. ”Hva har skjedd”? stotret Martin. Presten så den ødelagte hånden hans skjelve. ”Fortell meg det rett ut, jeg vil vite hva som har skjedd”, sa Martin.


Presten så ned og kjempet med tårene. Plutselig reiste han hodet og sa: ”De lokket ham med seg og lot som om de ville være venn med ham. Inn i grisefjøset”. Den venstre hånden hans tar seg for ansiktet og han nærmest gråter ut: ”De slaktet ham som en gris – de slo ham i hodet med en hammer slik de har sett foreldrene gjøre det med griser”. ”Hvem”, roper Martin skrekkslagen. ”Kameratene, kameratene”, hvisker presten. ”Fire 12-13 åringer”. ”Sønnene til lensmannen, læreren, sorenskriveren og dommeren”!


Presten forlater huset med bøyd hode. I sitt stille sinn ber han om at alt blir tilgitt og at alt blir glemt. Martin og Marie holder rundt hverandre. ”Jeg visste at lykken ikke var vår Martin, men jeg gav aldri opp håpet”, sier hun oppløst av tårer. ”Marius gutten min, gutten min”, sier hun gjentatte ganger.


Dagen etter går livet videre. De får se Marius som ligger der, men bare ansiktet. Hun undrer seg over hvorfor de ikke fikk se hele ham, legen som var der virker nervøs. Noen timer etter sniker hun seg ned der hvor hun vet de oppbevarer lik og finner ham. Hun drar ut skuffen og løfter av ham lakenet. Skrekkslagent ser hun at hodet hans er skilt fra kroppen sammen med armene og bena. Hun spyr. Magen hennes vrenger seg flere ganger etter hverandre. Nærmest i transe går hun trappene opp til toppetasjen og ut på taket. Det er en nærmest perfekt dag. Solen skinner som den aldri har gjort og fjellene lyser imot henne. Hun tenker ikke så mye. Hjertet hennes er fylt av sorg og oppgitthet. Hun kunne bære sin egen sorg, men å miste Marius, nei.

Hun blir stående lengst ute på taket og se utover verden.

”Kjære Gud, jeg ba til deg om at jeg skulle klare å bære mitt eget hareskår. Jeg ba også til deg om at jeg skulle klare å bære Martins ene hånd og Marius` hareskår. Men vet du hva. Jeg tror ikke lengre på deg, men hvis du tror på meg, så tar du imot meg nå”. Så trekker hun pusten og kaster seg ut.


Det var i 1957, tre år før jeg kom til Kringstadbukta at det for andre gang kom kjørende en stor sort bil helt ned til der bommen står i dag. Ut kommer 3 alvorlige menn. De går ut av bilen.  Ser seg om. Den ene tenner en sigarett. De ser på hverandre. ”Det er rett og slett for jævlig”, sier den ene. De andre nikker. Det har blåst opp og stormen hyler i trærne. De går nedover og tar stien mot broa. De går over, men stopper midtveis – akkurat som om de vegrer seg. Det er høy vannføring. På den andre siden er det roligere, stormen får aldri tak her. Det er ettermiddag ved firetiden i Kringstadbukta, verdens mest uinteressante sted for menn i sorte frakker. De banker på døren. Det er stille i huset. Glenn Millers orkester holdt opp å spille for flere dager siden.


Martin åpner døren og ser på dem - uforstående. ”Marie”? Er alt han får seg til å si. Dagen etter får politiet beskjed om at det henger en mann i et tre i Kringstadbukta.

Hjemlengsel (Ole Wille)

Fylkeslåten ved tusenårsskiftet.

Sunget av Elg i 2000.

Denne versjonen av willeclausen (Glasstanker 2008),

sunget av Ole Wille, gitar Jacob Young

Historien bak «Det lille røde huset i Kringstadbukta»

Jeg har fått så mange henvendelser om «Det lille røde huset i Kringstadbukta» at jeg har lyst til å forklare bakgrunnen for historien. Jo, selvsagt er det en novelle, men den er bygget på 2 adskilte «og sanne» historier. Den første handler om det faktiske «Lille røde huset i Kringstadbukta». Jo - engang bodde det en liten familie der og de gikk alle bort på en tragisk måte, kanskje ikke slik jeg har fortalt historien - for ingen jeg har snakket med vet nok om hvordan det skjedde, men vi snakker om en «ulykke» og sannsynligvis 2 selvmord. Den andre og bestialske delen av historien kommer fra Volda før krigen. Min far fortalte meg den sjokkerende historien om en gutt som ble slått i hjel av jevnaldrene kamerater (12-13 år) i begynnelsen av 30-årene. De dro ham inn i grisefjøset og slo ham i hodet med hammeren, slik de hadde sett foreldrene gjøre det. Han levde i 3-4 måneder før han døde, men fordi gutten bare hadde en mor og foreldrene til guttene som gjorde det, var sønner av «lærer, prest og lensmann o.l.» og de var mindreårige - fikk hendelsen ingen konsekvenser.


Så hvorfor det bestialske? Jo fordi guttene ble avbrutt av en voksen som hørte skrikene idet guttene akkurat var i ferd med å sage av venstrefoten og gutten våknet til bevissthet etter slagene. Det er vanskelige å forestille seg ideen bak handlingen - bortsett fra å se for seg hvordan en slaktet gris ser ut etter at «alt er ferdig».


Vel - i 2010 er det ikke særlig plass til «Det lille røde huset i skogen» og mennesker som ikke passer inn i samfunnet. Joda, vi gir dem arbeidsledighetstrygd, uføretrygd og sosiale stønader - men vi finner aldri plass til dem. Det er sant at han plantet trær i Kringstadbukta, at han var opptatt av at det skulle se fint ut der. Det er sant at han elsket Kringstadbukta over alt i verden. Da jeg kom til Kringstadbukta i 1960 stod trærne hans der - Lerk, Gran og Morelle allerede i 7-8 meters høyde og hele vestsiden av Mekelva var «Edens have».


Men behandler folk Kringstadbukta godt i dag? Eller behandler de den som de som bodde i «Det lille røde huset»? Ungdommer dukker opp, knuser flasker og ødelegger alt de klarer å hanskes med. Folk flest reiser seg og går fra søppelet sitt. Noen få rydder og særdeles en forsøker å etterleve ånden etter de som bodde i det lille røde huset, Leif Eriksen, som rydder stranda - stein for stein - en for en - år etter år. Men håpet lever - om felles ansvar! For både folk og steder vi er glade i og bruker ofte.