Før båthavna kom, lå det en kai ved siden av Stenødegaard Båtbyggeri.

1) En 14-åring skulle for første gang bli med sin onkel ut på tokt med fiskebåt. Faren var nervøs og stod med det ene benet på kaia og det andre på ripa og nærmest "spyttet ut" formaninger til sin sønn. Det var i april. Sakte, men sikkert la båten fra land - plutselig kom det et skrik fra faren som begynte å nærme seg spagaten. Og det gikk som det måtte gå. Pladask i 6 graders vann. Og panikk, han forsøkte først å klatre opp en av stigene, men treverket var råttent og - pladask igjen. Enda mere skrik og skrål, og båten mot land igjen, før faren forstod at det var 2-3 meter inn på fast grunn.

2) Jackass på Cap Clara var å sykle nedover den bratte veien som gikk mellom det gule huset og det første av de nye hvite, forbi gården som er blitt spesialskole og så rett ned på kaia - med full guffe - og så stoppe så nær kanten som mulig. En dag stod jeg og en kamerat i det gule huset og ikket på en kamerat som kom syklende. "No har`n Bjørn tenkt å sette rekord. Ska`n ikkje begynne å bremse snart. No går det gale". Sykkelen traff den venstre stolpen, gutten og sykkelen gikk rett til værs og landet 5-6 meter ute i sjøen.

3 historier fra Hustadkaia

Kjetil skrek: "Pappa". Og vi la på sprang. Heldigvis hadde Bjørn dukket opp av sjøen. Faren til Kjetil kom med båt og dregg og fikk sykkelen opp igjen. Hva var problemet? Håndbremsen hadde holdt opp å virke for lenge siden og kjedet hoppet av idet Bjørn passerte Hustad Gård.

3) Vi stupte og hoppet mye fra Hustadkaia. En dag lå det plutselig noen brede, svære treplanker ved kaia. Det tok oss omtrent 3 sekunder før alle tenkte - STUPEBRETT. Vi la planken på plass og 4-5 gutter fikk etterhvert manøvrert en svær stein ut på kaia, den skulle holde planken på plass. Og så var vi igang. Fantastisk. Stup etter stup fungerte den som den skulle. Noen timer senere kom broren til Kjetil. Han skulle selvsagt også prøve. Men han var 3-4 år eldre og veide nok adskillig flere kilo enn oss. Tilløp ok - hopp opp - ok - men da han landet på brettet, så løftet det seg, og steinen begynte å rulle nærmest perfekt. Den kom som i en Indiana Jones film i større og større fart bak ham. 10-12 ungdommer stod skrekkslagne og så på at han forsvant med steinen i hælene ned i sjøen.  Vi ble utrolig lettet da han kom opp igjen - frisk og rask.

St. Hansbålet

Før i tiden var St. Hansbålet i Kringstadbukta en institusjon. Det var nøye planlagt, bygget opp og passet på i ukesvis. En sommer var planene ekstra store. Folk hadde fått tak i 40 større og mindre bil/traktordekk, i tillegg til masse annet brennbart materiale. Allerede uka før St. Hans så dette ut til å bli tidenes aften. Problemet oppstod noen dager før, da daværende Byingeniør og Brannsjef - som bodde på Cap Clara fikk nyss om bålet. Han la ned forbud! Men, så kom dagen med et fantastisk vær og stor stemning. Og det måtte komme. Telefonen til Brannsjefen ringer. "Det ligger en kjempesvær, blåsvart røyksky over Sekken og Bolsøya - folk blir nesten kvalt". Brannsjefen tenker seg om i 3 sekunder. Som en Basil Fawlty kaster han seg ut døra og løper over markene til Kringstadbukta. Der står selvsagt bålet 30-40 meter til værs, med hundrevis av jublende tilskuere. Brannsjefen får tilkalt brannbil og slukket bålet og så var det synderen. Med ett så vi en mann løpe som en gal over på Ytterste berget med brannsjefen i hælene - mannen kastet seg i sjøen og svømte helt til andre enden av bukta. Men brannsjefen hadde en mistanke som endte med full tilståelse og 500 kroner i bot. Men du verden for en St. Hansaften!

Det var en flott sommerdag med nesten 30 grader i skyggen og over 20 grader i sjøen. To kamerater hadde kjøpt en kasse øl og var kommet i den alderen at "øl skule være kaldt" - ikke lunket. Ideen var at temperaturen 4-5 meter nede i sjøen visstnok var 6-7 grader, så de hadde funnet et langt tau og var i ferd med å knytte ølflaske for ølflaske fast i det og så skulle de bare sitte der og trekke øl etter øl - opp av kjøleren. Dette fungerte godt, helt til de var ferdige og ingen av dem satt med en taustomp i hånda. "Jamen I trodde at DU hadde festa tauet på den andre sia . . . ". Først totalt stillhet, så klaging og deretter selvsagt - gjensidige beskyldninger og fordeling av skyld, før øltørsten fikk dem over i mer konstruktive ideer som dykking og fisking. Men, ølflaskene ligger nok der den dag i dag - 30 år etter.

Øl i den naturlige kjøleren

En kamerat hadde vært på ferga mellom Sverige og Finland og kjøpt et brett med ølbokser. En gjeng på 5-6 gutter satte seg ned i gresset ved Kringstadbukta og koste seg i sommervarmen - St. Hans aften, det også. Dem første veltet omkull etter litt over en time. Deretter gikk det slag i slag. Tilslutt lå det en hel gjeng med gutter "åtgått" - som det het den gangen. For, ingen visste at Elefantøl hadde en alkoholstyrke på 12-14 %. Heldigvis hadde jeg allerede begynt å drikke vin. Uheldigvis hadde jeg ennå ikke begynte å fotografere . . .

Elefantøl